Dette høres kanskje sykt ut, men innen jeg ble 20 år, hadde jeg aldri tenkt over hvordan rumpa mi så ut. Jeg hadde aldri ofret den en tanke, og var fornøyd så lenge jeg kunne danse og løpe som jeg ville. Det ble jeg derimot obs på når plutselig «alle» skulle ha en trent rumpe, og da Kim Kardashian gjorde det allment klart at en fyldig rumpe er «the shit». Internett florerte av «belfies», og jenter jeg så opp til på den tiden var ikke sjenert med å vise fram sin runde og fyldige stjert. (Jeg er 26 år i dag, til info!)

Plutselig begynte jeg å tenke over at rumpa mi kanskje var litt vel flat, og fikk for meg at jeg kom til å få det bedre om jeg la mer tid og energi i å trene bakenden. Du trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at jeg overhodet ikke fikk et bedre liv med en rumpe som var noen millimeter større. Derimot fikk jeg dårligere treningsglede fordi min eneste motivasjon var utseendepreget.

I en liten periode glemte jeg av hvor enormt mye jeg digger trening. Jeg glemte å kjenne etter på endorfinrusen og mestringsfølelsen av å bli sterkere.

Samfunnet hadde skapt et problem jeg ikke visste at jeg hadde engang.

Heldigvis var jeg kjapp med å ta meg selv i nakken og minne meg selv på hvorfor jeg egentlig trente. Jeg jobbet med tankene mine og klarte å overbevise meg selv om at det ikke var en særlig konstruktiv oppførsel jeg bedrev. Det tok ikke lang tid før jeg klarte å snu fokuset mitt til hvorfor jeg egentlig liker å trene, nemlig for overskudd, glede og mestringsfølelse.

Det jeg vil få fram med dette er at det er så altfor fort gjort å la seg påvirke av omverdenen. Vi vil alltid komme til å bli eksponert for uoppnåelige utseender der ute. Da gjelder det å ha sine grunnverdier i bunn, slik at du er godt nok rustet til å stå imot et samfunn som til tider prøver å overbevise deg om noe annet. Husk at trening skal være noe du gjør for å føle deg bra og frisk, og ingenting annet.